Noter : SIGNE DOBOTHEA WORSØE, f. 7. marts 1814 i Låstrup, død 5. dec. 1905 i Kalundborg. Ugift.
Som den ældste hjemmeværende datter fik den da 16 årige Signe ved faderens død mange pligter overfor sine mindre søskende og sin moder, hos hvem hun som omtalt blev boende til dennes død 1856. Hun flyttede derfra hen til Hass og Adolphine i Skibbrogade og ernærede sig ved kjolesyning. I et brev fra 1862 fortæller Hass om hende, at hun havde fået tillagt en årlig pension på 12 rdl., og at hun netop havde vundet 12 mk. 3 sk. i lotteriet, samt at hun møjsommelig havde sammenskrabet 750 rdl., som hun havde på rente. Imidlertid døde søsteren Clara Petrea, gift Gyth, i 1867 fra 9 børn, hvoraf den ældste var 12 år, den yngste nyfødt. "Moster Signe" overtog derefter husførelsen og alle børnene i en alder af 53 år og klarede det glimrende. Når Sigrid Undset som barn kom til Kalundborg, var moster Signe mere, end nogen bedstemoder kunne være. Hun har fortalt om hende som eventyrfortællerske i "Norsk Sogukunst" og konstaterer der, egentlig ret overraskende, at hendes eventyr næsten alle typologisk var norske. Aftenernes eventyrfortælling skildres som følger: »Moster kom ind, fort og lydløst, liten og vever som en mus - de ørsmaa slæp som hun altid brukte paa kjolerne gjorde likheten endda mer paatagelig. Hun satte sig tilrette ved vinduet, løftet strikketøjet op under sin spidse næse i mørket og kikket bort paa os to i sengene over brillerne: »Naa, mine smaa snegle, hvad skal vi ha for en historie i aften -?«
Et andet sted (>Elleve Aar«) giver hun følgende karakteristik af moster Signe: »Men den gamle tanten hadde en viss prestige i smaabyen. Hun var et rivende flinkt menneske i sit hus og med sine hænder, klok, hvasstunget, med heftige følelser men ytterlig usentimental, præget av sin fars, rationalistprestens, opdragelsesmetoder«.
Til slægtsbogen har fru Signe Undset Thomas skrevet følgende skildring af Signe Dorothea Worsøe:
En som var av de anonyme i verden, men som fortjener aa faa noen ord, er »Gamle moster«, Signe Dorothea Worsøe, som var eldre søster av mormor. Hun var et saa uvanlig menneske, og en saa typisk representant for sin egen tids mennesker, at hun er en hel Ilten kulturhistorie alene. Nøktern - nøysom - loyal og uselvisk. - Da provsten Worsåe døde etter bare faa aars tid i det større og bedre kall - men med enke paa kallet - satt jo enken igj en med ynkelige kaar og sin store barneflokk. Det ble da ordnet, saa de eldre fikk hver sin av de yngste, som de skulle forsbke aa ta haand om Økonomisk. Det var jo den tids form for livsforsikring, i de store barnerike familier. Moster var bare en halvvoksen pike etter vaare begreper, men fikk sig tildelt den yngste i flokken, lille Petrea. Fru Worsbe flyttet til Kalundborg, til et Ilte bitte hus paa Torvet, Mads Dragons hus kaldet. Jeg tror, det endda stod i min tidli-e barndom. Hun hadde svake byne, kunne ikke gjóre saa meget. Og de unge dóttre begynte aa ernære familien med broderi og haandarbeide - især de fine "Korskleder" som bondepikene brukte. Saa ble jo den ene og den annen gift - Christence og Adolphine og Caroline -og Louise kom ut som husbes rerinne i gode huse. Moster ble igjen til moren dóde - hun ble begravet paa vaart familiegravsted, mens mannen var begravet i Bregninge. Moster flyttet senere ned til Hass og Adolphine som hadde et pent hus i Skibbrogade, og begynte med kjolesøm. Myreflittig, som hun var, klarte hun aa faa sin lille søster frem til en slags utdannelse, saa hun ble lærerinne, og underviste i musikk det gamle taffelformede piano, som hun kjópte og forærte henne, har naa min sóster i Stockholm. Da saa sbsteren dóde etter bare 12 aars ekteskap, og 9 barnefødsler - gik moster fra alt sitt eget, for aa ofre seg helt for hennes mann og barn. Hun var da 53 aar gammel, og overtok den nyfódte og alle de andre, og det store hus. Og klarte det glimrende! En smule penger hadde hun klart aa legge seg opp, og av dem var det visst ikke mange kroner, som gikk til eget bruk. Helt til sin hóye alderdom var hun like klar og klok og hadde en fabelaktig hukommelse.
ja - dette tror jeg er noksaa typisk for generasjonen dengang - og hvor forskjellig fra oss med vaar »levestandard«, som snart er den fjerde guddom i treenigheten! |
